I asylforliket fra november 2015 ble stortingsflertallet enige om at flyktninger kan miste oppholdstillatelsen i Norge, dersom situasjonen i hjemlandet forbedres slik at grunnlaget for beskyttelse har falt bort.
Fram til da hadde den såkalte opphørsklausulen i flyktningkonvensjonen knapt blitt brukt, verken i Norge eller andre land. Bruk av opphørsbestemmelsen innebar at Norge ledet an internasjonalt i å svekke flyktningers rettigheter. Flyktninger som hadde bodd flere år i Norge kunne miste oppholdstillatelsen her, og sendes tilbake til hjemlandet på grunn av forhold som ikke skyldes flyktningens egne handlinger.
Opphør må skilles fra tilbakekall/kansellering. Tilbakekall/kansellering kan skje når oppholdstillatelse eller statsborgerskap er gitt på feil grunnlag, fordi en asylsøker tidligere har oppgitt uriktig informasjon.
somaliske flyktninger som kom til norge mellom 2012 og 2014 risikerer å måtte returnere til mogadishu. foto: NRC/Christian Jepsen
“Opphørspraksisen er så langt først og fremst et symbolpolitisk tiltak, med alvorlige konsekvenser for flyktningene det gjelder og det norske samfunnet for øvrig.”
Symbolpolitisk tiltak som hemmer integrering
Varsel om opphør skaper usikkerhet som er ødeleggende for integrering, også i de sakene der det ikke ender med at flyktningstatus trekkes tilbake. Reglene for å få permanent opphold er strammet inn. De som ikke oppfyller vilkårene for permanent opphold, kan leve i konstant usikkerhet for om de vil bli sendt tilbake til hjemlandet – også etter mange års opphold i Norge.
I en rapport lansert av NOAS, Redd Barna og Fellesorganisasjonen (FO) i 2018, fortalte somaliske flyktninger, som hadde fått varsel om mulig opphør, at praksisen førte til svekket psykisk helse, manglende konsentrasjon og motivasjon til å fokusere på skole og jobb, svekket tillit til norske myndigheter, og en sterk opplevelse av å bli urettferdig forskjellsbehandlet i et politisk spill.
Institutt for samfunnsforskning (ISF) kom i juni 2019 med en rapport om tilbakekall av oppholdstillatelser og statsborgerskap. Rapporten, utarbeidet på oppdrag fra UDI, viste hvordan praksisen truer integreringen. Ifølge forskerne medfører UDIs lange saksbehandlingstid og usikkerhet som prosessene skaper, til bråstopp i integreringen.
Fire år etter Solberg I-regjeringens instruks om ny opphørspraksis, har svært få fått endelig vedtak om opphør av flyktningstatus. Opphørspraksisen er så langt først og fremst et symbolpolitisk tiltak, med alvorlige konsekvenser for flyktningene det gjelder og det norske samfunnet for øvrig.
Ny instruks i mai 2019
Regjeringens første instruks om opphør kom i mars 2016. Fordi instruksen var mangelfullt utredet, ble det nødvendig med flere avklaringer av praksis mellom UDI og Justis- og beredskapsdepartementet. Resultatet er at mange måtte vente i flere år på avklaring om deres flyktningstatus vil opphøre.
Den nye/oppdaterte instruksen fra mai 2019 vil ikke føre til særlige endringer i dagens praksis. Den er i all hovedsak oppdatert med nye rettsavgjørelser og praksisavklaringer allerede foretatt i brev mellom UDI og departementet. Den viderefører folkerettsbruddene den første instruksen fra regjeringen la opp til. Samtidig som mange av dem som i 2016 ble varslet om mulig opphør av flyktningstatus, likevel fortsatt vil få bli i Norge fordi de oppfylte kravene til permanent oppholdstillatelse før grunnlaget for opphør var tilstede.
Brudd med flyktningkonvensjonen og menneskerettighetene
Bruk av opphørsbestemmelsen har så langt først og fremst rammet somaliske flyktninger. UDI vurderer å trekke tilbake tillatelsen til en stor gruppe somaliske flyktninger som kom til Norge mellom 2012 og 2014, som risikerer å måtte returnere til Mogadishu – i strid med flyktningkonvensjonen. I et brev til norske myndigheter i november 2016, advarte UNHCR om at sikkerhetssituasjonen i Mogadishu var for usikker til at flyktningstatus kunne opphøre. Sikkerhetssituasjonen var fortsatt ustabil og uoversiktlig i Sør- og Sentral-Somalia i 2019.
Rapporten lansert av NOAS, Redd Barna og FO i 2018, viste at regjeringens praksis for opphør av flyktningstatus brøt med FNs flyktningkonvensjon, Den europeiske menneskerettskonvensjonen og den norske utlendingsloven.
Særnorsk: Opphør med retur til internflukt
Regjeringen har i tillegg instruert utlendingsmyndighetene om å vurdere internflukt i opphør-saker. Det vil si at flyktninger kan miste oppholdstillatelsen i Norge selv om situasjonen i den delen av landet hvor de kom fra er for usikker for retur. I stedet mente norske myndigheter flyktningene kunne returneres til en annen og tryggere del av hjemlandet enn der de kom fra. Ifølge FN skal flyktningkonvensjonen ikke tolkes på en slik måte i opphørsaker. Dersom det er nødvendig å bruke internflukt, betyr det at sikkerhetssituasjonen i landet ikke er god nok til at flyktningstatusen kan opphøre.
Bruk av internflukt i opphørsaker er særlig ille fordi Norge heller ikke lenger gjør vurderinger av om det er rimelig for den enkelte å bli returnert til internflukt. Fjerning av rimelighetsvilkåret er i seg selv i strid med flyktningkonvensjonen.
“Bruk av opphørsbestemmelsen har så langt først og fremst rammet somaliske flyktninger. ”