EU-pakten
EU-pakten inneholder flere rettsakter som skal danne rammeverket for håndtering av migrasjon, asyl, grensekontroll, returpolitikk og samarbeid med tredjeland.
FOTO: SHUTTERSTOCK
EU- rådet vedtok 14. Mai 2024 pakten om migrasjon og asyl. Pakten legger opp til en omfattende og helhetlig reform av EUs asyl- og migrasjonspolitikk og regelverk. Formålet er blant annet få bedre oversikt over tredjelandsborgere og statsløse som søker om internasjonal beskyttelse i, eller ankommer på irregulær måte til Europa, raskere og mer effektive prosedyrer, samt å få på plass et effektivt system for solidaritet og ansvar.
Pakten som består av 10 rettsakter, innebærer både videreutvikling av dagens regelverk og etablering av nytt regelverk. Det er også ønske om mer harmonisering innenfor EU. Det meste av regelverket innenfor pakten vil derfor være hjemlet i forordninger i stedet for direktiver. Pakten inneholder også en rekke ulike former for, og krav til, rapportering, monitorering og evaluering for å sikre gjennomføring og bruk av regelverket.
Det er lagt opp til at Norge vil bli bundet av deler av regelverket i henhold til våre avtaler knyttet til Schengen-regelverket og til Dublin-samarbeidet. Norge er blitt notifisert om screeningforordningen og returgrenseprosedyreforordningen på bakgrunn av Norges avtale om deltakelse i Schengen-regelverket. Videre er Norge blitt notifisert deler av forordningen knyttet til Eurodac, asyl- og migrasjonsforvaltning (AMMR) og krise- og force majeure.
EU og medlemsstatene skal gjøre alle nødvendige forberedelser og tilpasninger før rettsaktene trer i kraft den 26. Juni 2026. Pakten forplikter medlemslandene til å få på plass et styrket helsetilbud (og identifiseringsmekanisme for sårbare og ofre for menneskehandel) på screeningsstedet/stedene, ulike bygningsmessige tilpasninger på screeningstedet/stedene, IKT-systemet og alle øvrige felles digitale systemer.
Som et ledd i prosessen for gjennomføring, og i tråd med det vedtatte regelverket, vedtok og publiserte EU- kommisjonen en felles gjennomføringsplan for pakten 12. juni 2024. Fra Kommisjonens side er det lagt opp til at Norge skal følge den felles gjennomføringsplanen så langt det gjelder gjennomføring av regelverket som faller innunder virkeområdet til nevnte avtaler. Norge må også utarbeide nasjonale gjennomføringsplaner for deler av regelverket. Kommisjonen oppfordrer medlemsstatene til å særlig engasjere representanter for sivilsamfunnsorganisasjoner, gjennom regelmessige utvekslinger og konsultasjoner. Dette mener EU-kommisjonen vil bidra til å identifisere utfordringer, forbedre politiske løsninger og sikre et bredere eierskap under utarbeidelsen av de nasjonale gjennomføringsplanene – og deretter under implementeringen, der de samme aktørene ofte spiller kritiske roller.
Hva innebærer screeningforordningen?
Formålet med forordningen er å raskt kunne identifisere og iverksette korrekt videre prosedyre i saken, enten registrering av søknad om beskyttelse, relokalisering eller retur.
Screeningforordningen pålegger Norge å gjennomføre grundige undersøkelser av tredjelandsborgere* som ankommer irregulært og søker asyl. Dette inkluderer verifisering av identitet, helse- og sårbarhetssjekker, samt vurderinger av eventuelle sikkerhetsrisikoer.
Tredjelandsborgere skal gis rett til informasjon om deres rettigheter, saksgang under screeningen, og annet relevant regelverk. Det skal også etableres en ordning for uavhengig tilsyn, hvor ulike organisasjoner og instanser skal involveres for å overvåke etterlevelsen av grunnleggende rettigheter.
Juridisk rådgivning er avgjørende for gjennomføring av EU-pakten i Norge
Ordningen legger opp til at det gis reell adgang til juridisk rådgivning på screeningstedet. Europakommisjonen og UNHCR har allerede understreket viktigheten av dette.
En viktig del av NOAS’ krav til norske myndigheter ved implementeringen, er sikringen av juridisk rådgivning på screeninglokasjonene. Dette er avgjørende for å sikre at enkeltpersoners rettigheter ivaretas, og at implementeringen skjer i tråd med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.
Forutsetningene inkluderer både juridisk rådgivning og individuell informasjon. Ved involvering av NOAS kan begge dekkes og sikres:
- Rettssikker prosess: Juridisk bistand sikrer at asylsøkere forstår sine rettigheter og kan navigere den komplekse asylprosessen, noe som er avgjørende for en rettferdig behandling av deres sak.
- Beskyttelse mot feilaktige avgjørelser: Asylsøkere kan få hjelp til å dokumentere sine beskyttelsesbehov og utfordre eventuelle feilaktige avgjørelser, noe som reduserer risikoen for uriktige avslag og tvangsreturer til farlige forhold.
- Håndtering av sårbarhet: Juridisk bistand er viktig for å identifisere og beskytte sårbare grupper, som enslige mindreårige, ofre for forfølgelse og personer med alvorlige helseproblemer.
- Transparens og ansvarlighet: Tilgang til juridisk bistand bidrar til økt transparens og ansvarlighet i migrasjonshåndteringen, noe som er nødvendig for å opprettholde tillit til systemet både nasjonalt og internasjonalt.
- Overholdelse av internasjonale forpliktelser: Juridisk bistand er en del av å sikre at Norge overholder sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
NOAS mener at vi, som den eneste spesialiserte rettshjelpsorganisasjonen på asyl- og flyktningspørsmål, bør gis en rolle i denne prosessen. Dette vil sikre juridisk rådgivning i tråd med UNHCRs uttalelser og at internasjonale menneskerettighetsforpliktelser overholdes ved innføring av screeningen.
Hva mener menneskerettighetsorganisasjonene om EU-pakten?
Menneskerettighetsorganisasjoner har advart mot at reformene i den nye pakten utgjør et stort tilbakeskritt for asylretten og menneskerettigheter i Europa. Asylsøkere ved Europas grenser vil møte hurtigprosedyrer som ikke tilstrekkelig ivaretar den enkeltes rettsikkerhet og deres rett til en individuell vurdering av beskyttelsesbehov.
Den foreslåtte solidaritetsmekanismen i den nye pakten vil ikke bidra tilstrekkelig til at asylsøkere og flyktninger i de store mottakerlandene i sør vil få den hjelpen de trenger. Bidrag til relokalisering til andre land i Europa skal være frivillig, der bidrag til grenseovervåkning og til å holde igjen migranter i tredje land også vil bli ansett som et solidarisk bidrag.
Ifølge det europeiske rådet for flyktninger og folk i eksil (ECRE), bygger asylpakten på to grunnleggende feilaktige premisser: at de fleste som søker asyl i Europa ikke har behov for beskyttelse, og at asylsøkere kan skremmes fra å søke asyl hvis forholdene for asylsøkere i Europa blir ille nok. Erfaringene de siste årene viser det motsatte. De fleste som søker asyl i Europa flykter fra krig og forfølgelse, og forholdene de flykter fra er verre enn de livsfarlige fluktrutene de blir tvunget til å bruke.