Refleksjoner fra generalsekretæren i NOAS, Pål Nesse.
Foto: Shutterstock
“Jeg tror forvaltningens praksis og skjønnsutøvelse har utviklet seg i strengere retning enn politikerne ønsket og forventet da lover ble vedtatt i Stortinget. Og jeg tror det strider mot den allmenne rettsoppfatning. ”
Gjennom vår rettshjelp, erfarer NOAS stadig at familier splittes. Barna fortviler og kan ikke forstå hvorfor. De blir stort sett aldri hørt i vurderingene av sakene som berører dem. Jeg tror utlendingsretten må være det eneste familiepolitiske området der statlig familiesplittelse anvendes som et akseptabelt virkemiddel.
«Barnets beste» er et juridisk begrep, forankret i FNs barnekonvensjon. Det skal vurderes i alle saker som gjelder barn. I møtet med norske «innvandringsregulerende hensyn» ser vi imidlertid at hensynet til barnet ofte må vike. Jeg tror resultatet strider med de flestes oppfatning av hva som er rett og rimelig.
«Innvandringsregulerende hensyn» er nokså upresist definert i lovverket. Et helt akseptabelt prinsipp er at det ikke skal lønne seg å lyve – i hvert fall ikke for løgneren selv. Et annet viktig moment er å ivareta en politisk besluttet streng innvandringspolitikk. Det er rundt dette hensynet problemene oppstår. Spesielt når barn er involvert.
Et eksempel er saken om Mustafa fra Asker. Han hadde tilbragt nesten hele sin oppvekst i Norge, men utlendingsforvaltningen mente han måtte forlate landet fordi moren angivelig ikke hadde fortalt hele sannheten da hun søkte og fikk innvilget asyl i Norge. Mustafa selv hadde ikke gjort noe galt. En bred allianse av lokalpolitikere fra nesten alle partier protesterte.
Saken hadde vært flere runder i forvaltning og rettsapparat. I forvaltningens ankeinstans i utlendingssaker, Utlendingsnemnda (UNE), kan nemndledere alene vurdere i hvilken grad det er rimelig tvil om fakta eller jussen i en sak. Mener de det er lite grunnlag for tvil, kan de alene bestemme utfallet i saken. Det gjelder også ved omfattende skjønnsutøvelse av hvordan «barnets beste» skal veies i forhold til «innvandringsregulerende hensyn».
Mustafa-saken havnet i retten. Domstolen mente at nemndlederen i UNE ikke hadde tatt nok hensyn til «barnets beste». Det endte med at Mustafa fikk bli.
Mustafa selv er opptatt av at en urettferdig politikk og praksis ikke bare har rammet ham, men en rekke andre barn. NOAS deler denne bekymringen – i likhet med mange jurister og barnefaglige eksperter.
Mustafas sak var svært kostbar å føre for retten, noe de færreste har støtteapparat og mulighet for. Dette er en av grunnene til at NOAS har et eget domstolprosjekt i samarbeid med en rekke advokatfirmaer som stiller opp for bedre rettssikkerhet.
En utlending kan bli utvist fra Norge, for eksempel dersom utreisefristen etter avslag på søknad om asyl ikke er overholdt. Et vedtak om utvisning innebærer et forbud mot senere innreise til Norge, varig eller for ett eller flere år. Dersom den som utvises har etablert familie med egne barn i Norge, betaler barna ofte en unødig høy pris ved å være uten en av foreldrene i flere år.
Alternativet bør være andre reaksjoner. NOAS støtter flertallet i et regjeringsoppnevnt utvalg – som foreslår at utlendinger med barn i Norge som hovedregel ikke utvises ved brudd på utlendingsloven, og/eller at en reaksjon med lengre ventetid før permanent opphold skal være hovedregelen i slike tilfeller. Utvalgsflertallet mener dagens praksis kan være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen
Jeg tror forvaltningens praksis og skjønnsutøvelse har utviklet seg i strengere retning enn politikerne ønsket og forventet da lover ble vedtatt i Stortinget. Og jeg tror det strider mot den allmenne rettsoppfatning.
I regjeringens Hurdalsplattform og blant politikere i alle partier, uttrykkes det at barns sitasjon fremover bør ivaretas bedre i utlendingsforvaltningen. Jeg håper – og tror – politikerne nå vil gå fra fagre ord til handling, slik at færre barn utsettes for urimelig usikkerhet og familiesplittelse.
Dagens praksis er ingen tjent med. Barna har rett til – og fortjener – noe vesentlig bedre.
“Jeg tror utlendingsretten må være det eneste familiepolitiske der statlig familiesplittelse anvendes som et akseptabelt virkemiddel. ”
